Enerhaugen 24.5.2003

Denne søndagen var det igjen Reidun som igjen sto for informasjon og utførelse.

Her er en meget forkortet versjon av den informasjonen vi fikk:

Navnet Enerhaugen kommer antagelig fra at det vokste Einer her. Allerede på 1700-tallet var det bosetning på Ennerhaugen; "En haug med usle husmannshytter plassert under Ladegården". I 1801 bodde det 22 menneske rpå haugen og 21 ved den fot. I 1815 ble den stykket opp i 70 parseller.

Opprinnelig lå haugen under Oslo Ladegård, og ble solgt i 1811.

Enerhaugen var én av Christianias - senere Oslos - østligste forsteder som vokste fram etter 1814. På grunn av fattigdom,  drikkfeldighet og kriminalitet ble Enerhaugen ansett som et problemområde, men levekår og boforhold bedret seg frem mot 1900. Mange hus hadde bare ett rom og kjøkken. Var det flere rom, bodde det som regel én familie på hvert rom mens kjøkkenet var felles. På museet står husene i samme innbyrdes forhold som på opphavsstedet, og er innredet på bakgrunn av opplysninger i folketelling fra 1891.

Først da forstaden ble innlemmet i byen i 1859, fikk den sin egen vannpost, før måtte vann bæres fra Galgeberg. I 1896 var det 113 hus på Enerhaugen. Men denne trangbodde knausen kom seg velberget ut av fattigdommen. I 1950-årene var Enerhaugen nærmest et beskjedent velsstandsstrøk. Så ble alle hus revet. Det var mange protester mot rivingen; SKAM sa mange og gipsmaker Jacomi sa: "Jeg foretrekker Enerhaugen fremfor Firenze". Alfred Ness skrev i 1960 "Folk skal trives" hvor den kjente sangen "På Enerhaugen" kommer fra. Boligrådmann Trygve Nilsen mente imidlertid at vi måtte ha "menneskeverdige boliger og bygge nytt ". Saneringen var en del av planen fra 1937-47 om å avhjelpe bolignøden, og det ble egentlig bestemt at 15 ulike strøk i Oslo skulle saneres. (Kun 3 ble det; Enerhaugen, Vestre Vika og Vaterland)

Slik så det ut før alt ble revetEnerehaugen etter raseringen
I 1965 sto det nye Enerhaugen fullt ferdigreist og ruvet over Grøland. En småby var utslettet, det gamle Enerhaugen med vannposter, stuer og hageflekker og med gatenavn som Langleiken, Flisberget og Stupinn. Fortidsminnesmerkeforeningen hadde ønsket delvis bevaring, men bystyret ville ha alt vekk for å reise seks boligblokker (det ble reist 4), to av dem på 13 - 15 etasjer, og med undergjordisk garasjeanlegg. Etter at store deler av fjellknausen var sprengt vekk, ble blokkene oppført av OBOS (aktitekt S. Hougen). Fem småhus er blitt bevart, men de er bevart på Norsk Folkemuseum.

Bildene finner du også her!